Thomas Kuhn

Thomas Kuhn
Født		18. juli 1922 Cincinnati (Ohio, USA)
Død		17. juni 1996 (73 år) Cambridge (Massachusetts, USA)
Beskjeftigelse		Fysiker, vitenskapshistoriker, vitenskapsteoretiker, universitetslærer
Utdannet ved		6 oppføringer Harvard University (–1943) (akademisk grad: Bachelor of Science, studieretning: fysikk) Harvard University (–1949) (akademisk grad: ph.d., studieretning: vitenskapshistorie) Harvard University (–1946) (studieretning: fysikk, Master of Science) Hessian Hills School (–1937) Taft School (–1940) Harvard University
Doktorgrads- veileder		John Hasbrouck van Vleck
Ektefelle		Jehane Barton Burns Kathryn Muhs
Nasjonalitet		USA
Medlem av		6 oppføringer Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Det europeiske akademi for vitenskap og kunst Harvard Society of Fellows American Academy of Arts and Sciences Académie internationale d’histoire des sciences National Academy of Sciences (1979–) (Member of the National Academy of Sciences of the United States)
Utmerkelser		Guggenheim-stipendiet (1954) John Desmond Bernal Prize (1983) George Sarton Medal (1982) Æresdoktor ved Universitetet i Padova
Arbeidssted		Princeton University Harvard University Massachusetts Institute of Technology University of California, Berkeley
Fagfelt		Vitenskapsteori, analytisk filosofi, vitenskapshistorie
Doktorgrads- studenter		John L. Heilbron Michael Sean Mahoney
Kjent for		The Structure of Scientific Revolutions The Copernican Revolution
Thomas Kuhn på Commons

Thomas Samuel Kuhn (1922–1996) var en amerikansk fysiker, vitenskapsteoretiker og historiker.

Kuhn er kjent for å ha popularisert begrepene paradigme, og paradigmeskifte i vitenskapsfilosofien. Robert K. Merton introduserte paradigmebegrepet i 1945, 17 år før Thomas S. Kuhn lanserte paradigmeteori i sin kjente bok om vitenskapelig revolusjoner.

Biografi

Tok doktorgrad i fysikk i 1949 fra Harvard. Han underviste i vitenskapshistorie fra 1948 til 1956. Etter å ha jobbet på Harvard, foreleste han i Berkeley ved både filosofi- og historieinstituttet. Han ble utnevnt til professor i vitenskapshistorie i 1961. I 1964 ble han professor i vitenskapsfilosofi og vitenskapshistorie ved Princeton University. Fra 1979 til 1991 forsket han ved Massachusetts Institute of Technology (MIT).

Thomas Kuhn var en av flere vitenskapsteoretikere som omkring 1960 satt spørsmålstegn ved den rådende oppfatning av vitenskapens utvikling og karakter, og som henviste til vitenskapshistorien som belegg for at denne ikke var riktig. Kuhns argumentasjon i boken Vitenskapelige revolusjoners struktur er nært knyttet til historiske eksempler på hvordan vitenskapen utvikles. Utgangspunktet i vitenskapshistorien betyr imidlertid ikke at Kuhn bare ønsket å si noe om hvordan vitenskapen faktisk har utviklet seg. Vitenskapshistorien danner grunnlag for en vitenskapsteori, en allmenn teori om vitenskapens karakter og spesielle funksjonsmåte.

Den klassiske oppfatningen av vitenskapens utvikling og arbeidsmåte passer ifølge Kuhn godt på det han kaller normalvitenskap. Normalvitenskapen er imidlertid bare en fase av vitenskapens utvikling. Forutsetningen for normalvitenskapens arbeidsmåte er at den bygger på og forholder seg ukritisk til et allerede etablert paradigme. Under det normalvitenskapelige arbeid framkommer det imidlertid alltid anomalier, resultater som ikke passer med det gjeldende paradigme. Dersom det oppstår spesielt sta eller alvorlige anomalier, kan dette lede fra den normalvitenskapelige tilstand til en tilstand av krise og ekstraordinær vitenskap. Denne kjennetegnes av viljen til å prøve ut teorier som ikke passer med paradigmet for å forklare de fenomener som ikke passet. Vitenskapen er dermed på vei mot et nytt paradigme, som blir grunnlag for en ny normalvitenskapelig tradisjon.

Kuhns framstilling av vitenskapens utvikling som en syklisk prosess, og understrekningen av normalvitenskapens grunnlag i et paradigme, er imidlertid ikke det viktigste ved hans teori. Det avgjørende ved teorien er beskrivelsen av den situasjon der det finnes to konkurrerende paradigmer. Kuhns kontroversielle påstand var at valget mellom to paradigmer ikke kunne foretas ut fra rasjonelle kriterier, da hva som egentlig er rasjonelle kriterier vil være blant de tingene som de to paradigmene bestemmer ulikt. Herav betegnelsen revolusjon. Striden lar seg ikke avgjøre ved appell til en høyere instans, fordi selve det som pleide å være en appellinstans er omstridt. Utfallet av konkurransen vil dermed avhenge av hver enkelt forskers overbevisning, hver enkelts valg ut fra subjektive kriterier. På det mest fundamentale plan bestemmer ifølge Kuhn paradigmet hvilke kategorier av ting som finnes i verden, hva forskeren ser. To paradigmer er inkommensurable, det vil si usammenlignbare. Selve tilblivelsen av et nytt paradigme er derfor umulig å redegjøre for, mens forskerens aksept av et nytt paradigme bare kan forstås som en omvendelse.

Kuhn påsto at vitenskapens valg av paradigme ikke kan avgjøres ved hjelp av logiske argumenter, at hele vitenskapens rasjonalitet og metodiske framgangsmåte hviler på et fundament som ikke fullt ut lar seg rasjonalisere. Det betyr at det til enhver tid er gruppen av vitenskapsmenn som avgjør hva som er god vitenskap og hva som ikke er det. Selv om dette kan være vanskelig å svelge for vitenskapens utøvere må det kunne sies å være en historisk rimelig påstand. Vitenskapshistorikeren Kuhn anså i hvert fall konkurransen blant forskere for å utgjøre den faktiske verifikasjons- og falsifikasjonsprosess.

Vitenskapelige revolusjoners struktur

Kuhns mest kjente verk er Vitenskapelige revolusjoners struktur (en: The Structure of Scientific Revolutions) fra 1962. Her hevdet Kuhn at vitenskapen ikke utviklet seg ved gradvise akkumulering av viten, men gjennom omveltninger i den vitenskapelige forståelsen. Kuhn kalte disse omveltningene «paradigmeskifter», et uttrykk lånt fra lingvistikken. Paradigmeskiftene inntraff sjelden ved at forskersamfunnet aksepterte de nye teoriene, men ved at den gamle forskergenerasjonen pensjoneres og en ny forskergenerasjon rykker inn i deres posisjoner.

Ifølge Kuhn kan ikke flere paradigmer eksistere samtidig, ettersom begrepet betyr den dominerende, etablerte metoden og forklaringsrammen innen en vitenskap på et gitt tidspunkt.

Kuhns begreper fra Vitenskapelige revolusjoners struktur har gått inn som startpunkt i enhver diskusjon om vitenskapsfilosofi de siste 40 år. Det kan derfor argumenteres for at bokens teori selv har status som paradigme.

Vitenskapen har hatt en helt spesiell posisjon i moderne tid. Den har vært ansett som leverandør av en type kunnskap som er sikrere enn den kunnskap som andre disipliner kan gi. Historisk har vitenskapen fullstendig fortrengt tidligere konkurrenter som teologi og filosofi. Spesielt fra omkring midten av 1800-tallet har en slik oppfatning vært støttet av den teknologiske utviklingen, som på en håndfast måte ser ut til å bekrefte at vitenskapens kunnskap er av overlegen kvalitet og at vitenskapen i motsetning til andre kunnskapsdisipliner gjør framskritt.

Vitenskapsteorien forsøker å si noe om karakteren av den vitenskapelige praksis. Vitenskapens suksess har naturlig nok skapt interesse for hva det er den egentlig gjør. Ifølge den klassiske forestillingen om vitenskapens arbeidsmåte skyldes suksessen at vitenskapen forholder seg strengt til det som faktisk kan observeres. Vitenskapens teorier utledes på bakgrunn av observasjon og prøves mot observasjon. Dersom teorien lykkes i å forutsi tingenes oppførsel er den verifisert, lykkes den ikke er den falsifisert.

Denne klassiske forestillingen er forlatt. Verken observasjon eller induksjon kan regnes som helt uproblematiske. I stedet har det kommet opp nye teorier om vitenskapens arbeidsmåte. Kuhn hadde en historisk tilnærming til vitenskapsteorien og hevdet at ny viten var å betrakte som et paradigmeskifte.

Eksterne lenker

• Thomas Kuhn Online (News, Philosophy, Biography, Bibliography)
• Bøker av Kuhn i biblioteksdatabasen BIBSYS